Hevd av eiendomsrett

Dersom en person over lang tid har brukt en eiendom i den tro at bruken var rettmessig, vil det kunne bli spørsmål om personen har hevdet eiendomsrett eller bruksrett til eiendommen. I denne artikkelen vil vi ta for oss reglene for hevd av eiendomsrett.

Med hevd siktes det til erverv av eiendoms- eller bruksrett gjennom langvarig bruksutøvelse i god tro.  

Reglene for erverv av eiendomsrett gjennom hevd finner vi opplistet i hevdsloven § 2 – § 6. Loven oppstiller tre hovedkrav som alle må være oppfylt for at man kan hevde eiendomsrett eller bruksrett over fast eiendom:  ‍

Rådighet

Kravet om rådighet (bruk av eiendommen) følger av lov 09.12.1966 nr. 1 om hevd (hevdslova) § 2, hvor etter man må ha den faste eiendommen «som sin eigen». Kravet innebærer at man må opptre på en måte som signaliserer at man anser seg som rettmessig eier av eiendommen. Dersom man mener å ha hevdet enerett over eiendommen, må bruken ha vært eksklusiv.

Videre stiller loven krav til omfanget av bruken i hevdsperioden. Enten det er snakk om hevd av eiendomsrett eller bruksrett, må det være kontinuitet i bruken av eiendommen jf. hevdsloven § 2. Et viktig moment i denne sammenheng vil være hvor markert bruken er utad.

For eksempel vil det å føre opp et gjerde rundt et område man mener å ha eiendomsretten til, vil gjerde markere en tilhørighet som sikrer kontinuitet. Kravet til rådighet vil da også som hovedregel anses oppfylt. Sammenfattende innebærer vilkåret at man må bruke eiendommen på en måte som utad viser at man mener å være rettmessig eier, og denne bruken må ha vært sammenhengende.

Hevdstid

For hevd av eiendom kreves det at rådigheten over eiendommen må ha blitt utøvd sammenhengende over minst 20 år jf. hevdsloven § 2. Denne 20 årsperioden er det som omtales som «hevdstid», og utgangspunktet for beregning av fristen er den dagen hevderen i aktsom god tro begynte å bruke eiendommen.  

Hvorvidt kravet til sammenheng er oppfylt må avgjøres konkret. Jo mer intens bruken har vært, desto mer kan det tolereres opphold i bruken. Avgjørende vil som regel være om bruken totalt sett fremstår som sammenhengende.  

God tro

En forutsetning for å kunne hevde eiendomsrett er at man ikke kjente til at rådigheten/bruken var uberettiget. Tradisjonelt omtales dette som et krav om at hevderen må ha vært i «god tro». Vilkåret følger av hevdsloven § 4 første ledd første punktum, og lyder som følger: «Den som veit han ikkje eig tingen, hevdar ikkje». Den som mener å ha hevdet en rett, må ha vært i god tro gjennom hele hevdstiden.

‍