Nytt om styreansvar

Bestemmelsen er en særregulering av det alminnelige culpaansvaret, som gjelder generelt i norsk erstatningsrett. Ansvar etter bestemmelsen forutsetter (1) for det første at styremedlemmet har forsømt sine forpliktelser (se asl. §§ 6-12 og 6-13), (2) for det annet at det foreligger et økonomisk tap, (3) for det tredje at styremedlemmet har brutt en såkalt aktsomhetsnorm (det objektive element), og (4) for det fjerde at styremedlemmet kan lastes for normbruddet (det subjektive element).

Det finnes også flere spesielle ansvarsregler, som f.eks. asl. §§ 2-19, 2-20, 3-7, 3-8, 8-11 (2) og 16-12. Felles for de spesielle ansvarsreglene er at de regulerer konkrete typetilfeller. Disse spesielle ansvarsreglene vil ikke bli behandlet i det følgende. Ansvarsregelen som følger av asl. § 17-1 (1) har vært tema for Høyesterett i en rekke avgjørelser. Den generelle oppfatning, både i rettspraksis og i juridisk litteratur, har vært at ikke ethvert brudd på tilsynsplikten vil føre til erstatningsansvar. Det har dermed (tradisjonelt sett) blitt akseptert en viss feilmargin uten at det utløses erstatningsansvar etter bestemmelsen jf. blant annet HR-2017-2375-A.

Hr-2022-2484-A

I Høyesteretts avgjørelse inntatt i HR-2022-2484-A (avsagt 22.12.2022) ble rekkevidden til asl. § 17-1 (1) ytterligere presisert, nærmere bestemt i relasjon til fastlegging av normen som gjelder styremedlemmers erstatningsansvar ved aksjekapitalutvidelser.

Saken omhandlet erstatningsansvar for styremedlemmer i et selskap, som følge av angivelig uriktig eller villedende informasjon i forbindelse med en emisjon. Selskapet hadde til hovedformål å videreutvikle og selge et produkt som kunne benyttes til å utrede og behandle ulike søvnforstyrrelser.

De opplysninger som var gitt om faktiske forhold ble av Høyesterett vurdert til å «i det alt vesentlige» være korrekte. Som følge av mangelfull testing var imidlertid styrets vurdering av prototypens egnethet til masseproduksjon, «objektivt sett uriktig». Ferdigstillelsen og salget av produktet ble følgelig forsinket, og selskapet ble derfor tatt under konkursbehandling i 2017.

Høyesterett kom frem til, tross styrets objektivt sett uriktige vurdering, at styremedlemmene ikke i tilstrekkelig grad kunne bebreides til å ilegge ansvar i medhold av asl. § 17-1 (1).

I sin begrunnelse for resultatet viste Høyesterett til at ansvar etter asl. § 17-1 (1) er individuelt, og at det må foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av det enkelte styremedlems handlinger eller unnlatelser.

Det ble videre vist til at ilegging av erstatningsansvar for styremedlemmer for uriktige eller utelatte opplysninger i informasjonsgrunnlaget for en emisjon, forutsetter at det «dreier seg om forhold – som sett i lys av de øvrige opplysningene som er gitt – etter en samlet vurdering er av vesentlig betydning for bedømmelsen av selskapet.» (vår utheving). Hvorvidt de angivelige uriktige eller utelatte opplysningene er av «vesentlig betydning for bedømmelsen av selskapet» må vurderes særskilt.

Terskelen for å ilegge ansvar basert på prognoser og uttalelser om fremtiden er høy, dersom disse bygger på riktige faktiske forhold. Investorene må da (som hovedregel) bære risikoen for at egne antakelser og forventninger om markedsutviklingen og fremtiden slår til. Høyesterett sammenfattet sin vurdering til at ansvar for styremedlemmer som følge av prognoser ikke kan utelukkes, men at «terskelen for å ilegge ansvar for antakelser om fremtiden er høy».

Det ble avslutningsvis i Høyesteretts rettslige redegjørelse vist til at det må forventes at investorer gjennomgår mottatt informasjon, samt at terskelen for ansvar er høyere når det er tale om profesjonelle investorer kontra forbrukere.

Samlet sett tydeliggjør dommen den risikofordeling som foreligger i aksjekapitalutvidelser, i relasjon til opplysninger om faktiske forhold og de prognoser og antakelser som utledes av disse.